I dag hører vi ofte ordet traume. Vi leser om begrepet i avisene, vi hører om det i nyhetene, fagfolk snakker om det med stort alvor og naboen og venninna di bruker ordet i dagligdagse samtaler. Begrepet traumer brukes både om en vond hendelse og om ulike tilstander som kan følger etter en slik hendelse. Synes du dette er forvirrende? Lurer du på hva begrepet egentlig betyr og hvorfor det har blitt så viktig i vår tid? Her skal jeg kort gi deg noen forklaringer på det.
Ordet traume eller traumatisk hendelse viser til at noe alvorlig har skjedd, og vi snakker om to hovedtyper av slike hendelser. Den ene kalles utviklingstraumer eller relasjonelle traumer og den andre kalles sjokktraumer. Felles for de som ble utsatt for en traumatisk hendelse er at de ble overveldet av redsel. Overveldelse betyr i denne sammenhengen at sinnet ikke greide å bearbeide eller integrere (ta inn over seg) det som skjedde, noe som førte til at minnet om hendelsen ble splintret i deler. Disse delene ble så lagret som fragmenter utenfor personens bevisste oppmerksomhet.
Dette er forklaringen på hvorfor de fleste som har opplevd alvorlige traumer ikke husker detaljer, bare usammenhengende brokker av hendelsen. Vi sier gjerne at traumatiserte personer ikke har minner, men symptomer. Med få eller ingen minner er det ikke mulig å fortelle en sammenhengende historie om det som skjedde. Dette skaper stor usikkerhet både hos den traumatiserte selv, men også hos den som lytter til den usammenhengende fortellingen. Det er ikke uvanlig at det stilles spørsmål både ved virkelighetsoppfatningen til den som forteller, og til personens omgang med sannheten. Hvorfor skal vi tro på noen som ikke kan fortelle i detaljer om det vedkommende hevder skjedde? Kanskje er du en av de som har fortalt det lille du husker, og ikke blitt trodd? Det er ikke greit. Mange personer som opplevde seksuelle overgrep som barn mangler minner fullstendig. Det samme gjelder en del voldtektsofre, og de ender ofte med å ikke bli trodd i norske rettsprosesser.
Ordet traumatisering eller posttraumatiske reaksjoner brukes om senvirkningene som gradvis kan oppstå i løpet av noen måneder etter en traumatisk hendelse. Reaksjonene kan i første omgang vise seg som søvnvansker, angst, uro, intense følelser eller nummenhet.
Over tid kan de utvikle seg til skvettenhet, sterke og noen ganger uutholdelige kroppslige symptomer i form av muskelspenninger og smerter, selvdestruktive handlinger som selvsabortering eller selvskading, sterk skamfølelse, selvanklager, intense svingende følelser, uforståelige reaksjoner i samvær med andre, atferd som andre opplever som underlig eller støtende og flashbacks i form av lukter, lyder og fragmenterte bilder- og tanker. Reaksjonene kan være mindre dramatiske enn det som er beskrevet, og kan klinge av og forsvinne etter en tid. Det er viktig å være klar over at det finnes store individuelle ulikheter i forekomsten av traumereaksjoner hos ulike mennesker. Et fellestrekk er at reaksjonene er overlevelsesstrategier som blir lært i en uholdbar situasjon.
Om slike senreaksjoner oppstår eller ikke etter en overveldende hendelse bestemmes av om personen opplevde å ha kontroll i situasjonen eller ikke. Det er noe annet å kunne forsvare seg fysisk eller ved å rømme, enn å bli overmannet, satt ut av spill og kanskje bli utsatt for vold eller skader. Hvor alvorlige senreaksjonene blir, avhenger av alder, modenhet og tidlige relasjonelle erfaringer hos den det gjelder. Dersom vedkommende har opplevd en eller flere traumatiske hendelser tidligere i livet, er sjansen større for å utvikle senvirkninger, enn hos en som ikke har slike erfaringer. Støtte fra andre mennesker i form av følelsesregulering og hjelp til å forstå hva som faktisk hendte er viktige beskyttende tiltak mot senreaksjoner.
Posttraumatiske reaksjoner oppstår ikke i tenkehjernen vår, men fra dypet av overlevelseshjernen og fra vårt autonome (ikke viljestyrte) nervesystem. Disse strukturene opererer utenfor vår bevissthet og styrer disse reaksjonene utenfor vår vilje og kontroll. Reaksjonene kan bli alt fra lette til sterkt invalidiserende.
Selv om den traumatiske hendelsen befinner seg i fortiden, stjeler ettervirkningene vår mulighet til å føle oss helt i live i nåtiden. Hjernen, sinnet, fysiologien, endokrinologien og immunologien vår påvirkes, og resultatet blir at traumer endrer måten vi lever livene våre på. Dette bærer bud om et stort alvor og viser hvorfor det er så viktig at vi har kunnskap både om hvordan vi kan forebygge at traumatiske hendelser oppstår og hvordan vi kan behandle ulike traumereaksjonener.
Posttraumatiske reaksjoner kan trigges (aktiveres) i ettertid av noe som minner oss om den traumatiske hendelsen. Dette skjer ubevisst når vi utsettes for lyder, lukter, berøring, ord eller noe annet som minner sinnet vårt om det som skjedde. Minner kan dukke opp i form av tanker, lukter, lyder, fragmenterte bilder, følelser og smerter. Felles for dem er at de er sterke og ute av proporsjon med det som utløste dem. De passer ikke helt til situasjonen, men kommer likevel og vi må forholde oss til dem. Det er en stor utfordring for oss at de kommer fra ubevisste deler av sinnet vårt, fordi det gjør at vi ikke oppfatter at de faktisk tilhører fortiden. De oppleves tvert imot som dagsaktuelle, men likevel uforståelige. For at du skal kunne forholde deg til dette fenomenet på en måte som er hensiktsmessig for deg, trenger du selvinnsikt og kunnskap. Det innbefatter en læreprosess som tar tid.
De fleste av oss treger støtte i denne prosessen. Det er her traumeterapeuten kommer inn i bildet. Vedkommende har spesialkompetanse til å hjelpe deg slik at du kan forstå hva som skjer med deg, og du får hjelp til å påvirke reaksjonene dine. Det vil føre etter en tid føre til en lettere hverdag.
Dersom dette gjelder deg, så ta gjerne kontakt. Jeg har lang erfaring med dette arbeidet og er sertifisert traumeterapeut i en behandlingsmetode som heter Sensorimotorisk psykoterapi. Vi kan sammen finne ut hva du har behov for, og samarbeide om hvordan vi skal møte og endre dine traumereaksjoner.
